Det prinsipielle spørsmålet er derfor ikke om ordføreren kunne håndtert situasjonen annerledes. Det kunne han sannsynligvis. Spørsmålet er om reaksjonen står i forhold til det som faktisk er dokumentert.
Elefanten i rommet
En betydelig del av støyen rundt denne saken handler om noe som ikke står i rapporter, vedtak eller saksframlegg. Den handler om antakelser. Blikk. Fortellinger som oppstår i rommet når en ung, synlig og attraktiv kvinne beveger seg i nærheten av makt.
Dette er den klassiske elefanten i rommet - et faktum ingen sier høyt, men som like fullt påvirker hvordan saken leses, tolkes og eskaleres. Forestillingen om at «hun må ha dreid ham rundt lillefingeren» ligger der som et uuttalt premiss, selv om det ikke finnes dokumentasjon som underbygger en slik fortelling.
Det er verdt å minne om at slike narrativer sier mer om omgivelsene enn om personene de rettes mot.
Et menneske - ikke et rykte
Det som kan dokumenteres, er at den aktuelle flyktningen ikke er en tilfeldig person som plutselig dukket opp i ordførerens sfære. Hun har i lengre tid vært synlig i åpne, offentlige og frivillige sammenhenger i lokalsamfunnet. Hun har deltatt i aktiviteter, bidratt i frivillig arbeid og vært del av integreringsarenaer som er åpne for alle.
Dette er ikke et bilde av en person som søker makt gjennom personlige relasjoner. Det er et bilde av en ressurssterk flyktning som har brukt energi på å delta, bidra og finne fotfeste i et nytt lokalsamfunn. Å redusere henne til et mistenkelig motiv i et politisk spill er ikke bare urimelig - det er uverdig.
Når politikk mister proporsjoner
Kjernen i saken handler om rutiner: adgang, avklaringer, formalisering og profesjonelle grenser. Slike spørsmål skal tas på alvor. De skal forbedres. De skal ryddes opp i.
Men når man løfter en rutinesvikt til et spørsmål om «tillit til ordføreren», uten at det er påvist misbruk av makt, økonomiske fordeler eller skjulte bindinger, da er man i ferd med å bevege seg fra kontroll til overreaksjon.
Mistillitsinstrumentet er ikke laget for å markere moralsk misnøye. Det er laget for de alvorlige tilfellene - der demokratiets integritet faktisk er truet.
Ringerike trenger strengere systemer - ikke symbolske halshugginger
Hvis kommunen har hatt uklare rutiner for hospitering, frivillig deltakelse eller ledsagelse i administrative bygg, er svaret enkelt og lite dramatisk:
- Tydeligere regler for adgang og ledsagelse
- Skriftlige avklaringer for all form for praksis og frivillig deltakelse
- Klare rammer for taushet og informasjon
- Opplæring av folkevalgte i rolleforståelse og sikkerhet
Det kommunen derimot ikke trenger, er at enkeltsaker blåses opp til politiske kriser fordi stemningen i rommet tilsier at «noe ser rart ut».
For hvis elefanten i rommet i realiteten er misunnelse, projeksjon og sosial uro forkledd som sikkerhetsbekymring, da er det ikke ordføreren som utgjør det største omdømmeproblemet i Ringerike. Da er det den politiske kulturen.