Utskrift
Skrevet av Grete Faremo i Bergens Tidende 10.april 2012 Grete Faremo i Bergens Tidende 10.april 2012
Publisert 10. april 2012 10. april 2012
Opprettet 10. april 2012 10. april 2012
Sist oppdatert 10. april 2012 10. april 2012

Det er myndighetenes ansvar å bruke så kort tid som mulig på å behandle asylsøknader. Men asylsøkerne har selv ansvaret for å rette seg etter et avslag – og ikke la barna sine vokse opp i Norge uten lovlig opphold her.

 

Et gjennomgangstema i den pågående asyldebatten er kravet om at saksbehandlingstiden for asylsaker må kortes ned. For eksempel uttalte forfatter Ingvar Ambjørnsen nylig: «Ingen må fortelle meg at UDI trenger sju år på å behandle en asylsak.» Nei, Utlendingsdirektoratet (UDI) trenger ikke så lang tid. Jeg tror utsagn som dette bunner i en misforståelse av hva asylsaksbehandlingen egentlig består av, og når den avsluttes.

 

UDI avslår åpenbart grunnløse asylsøknader innen 48 timer. De øvrige søknadene undergår grundig saksbehandling, noe som tar om lag seks måneder. Hvis søkeren får opphold, starter arbeidet med å finne en bostedskommune.

 

Om lag halvparten av asylsøkerne får avslag. De kan klage på vedtaket. UDI bruker gjerne om lag to måneder på klagebehandlingen. Dersom UDI ikke tar klagen til følge, går saken videre til Utlendingsnemnda (UNE), som i gjennomsnitt bruker i overkant av ett år på sin behandling av saken. Hvis også UNE avslår klagen, har søkeren fått endelig avslag på sin asylsøknad. Hele denne prosessen tar om lag to år. Det er dette som er selve saksbehandlingstiden.

 

Et vedtak fra UNE kan ikke påklages. Når en grundig saksbehandling viser at de ikke har behov for beskyttelse, oppholder de seg ulovlig i Norge og plikter å reise tilbake til hjemlandet. Dersom de ikke oppfyller denne plikten, bryter de norsk lov, og de gjør det med viten og vilje.

 

Hvorfor er det da så mange som nekter å forholde seg til et avslag? Jeg tror hovedgrunnen er at vi har et system der individets rettssikkerhet er plassert i høysetet, noe som kanskje oppfordrer enkelte til å klamre seg til halmstrå, ja, nærmest til å misbruke systemet.

 

Selv etter et endelig avslag fra UNE, finnes det nemlig veier videre. Mange fremsetter en såkalt omgjøringsbegjæring. De påberoper seg at det foreligger ny informasjon av relevans for saken, og de gjør det gjerne flere ganger, selv om det svært sjeldent fører frem. Men norske myndigheter må behandle slike begjæringer i henhold til internasjonale forpliktelser. Det er også mulig å ta saken videre for domstolene, men utgiftene til dette må asylsøkerne betale selv.

 

Mens saken verserer i systemet, med mikroskopiske sjanser for noe annet enn at avslaget opprettholdes, går tiden. Asylsøkerne får kanskje barn, barna lærer seg norsk og får venner i lokalmiljøet. Og vi får enkelte saker der barn som ikke kjenner en annen virkelighet enn den norske, blir returnert til opphavslandet.

 

Jeg er opptatt av at vi må få færre slike saker i framtiden. Derfor vil regjeringen nå se på mulighetene for å redusere den ressursbruk som i dag går med i utlendingsforvaltningen til å behandle omgjøringsbegjæringer. Vi burde heller bruke ressursene til å forsterke arbeidet vi har gjort for å få flere til å respektere et avslag og vende tilbake til hjemlandet med økonomisk assistanse fra norske myndigheter. Dessuten må vi jobbe for at returen skal komme så snart som mulig etter et endelig avslag.

 

Regjeringen vil i tillegg fortsette å jobbe for å redusere saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen. I lengre tid har vi sett en positiv utvikling. For eksempel har UDI redusert saksbehandlingstiden for søknader om beskyttelse fra 238 dager i 2010 til 191 dager i 2011. Samtidig er vi alle tjent med en rettssikker og grundig saksbehandling. Derfor må vi uansett leve med at saksbehandlingen og påfølgende klagebehandling alltid vil ta noe tid.

 

Det viktigste å huske er at saksbehandlingen og tiden den tar, er statens ansvar. Alt som skjer etter et endelig vedtak, er asylsøkernes eget ansvar.