Liv reiser i forveien til familiens sommerhus med bagasjen. Blant det hun har med seg, er en elleve sider lang psykiatrisk journal fra 1993. Den ble skrevet da hun var åtte år gammel.
Mens ektemannen og de to døtrene gradvis finner ferierytmen, blir Liv sittende med journalen om kveldene og nettene. Hun leser den side for side og forsøker å forstå det som den forteller – og kanskje like mye det som ikke står der.
Barndommen hun vender tilbake til, var preget av ensomhet og motstridende lojaliteter. Faren overskred grensene hennes, mens moren levde isolert og konfliktfylt og ikke var i stand til å gi datteren den tryggheten hun trengte. Liv var barnet som måtte forholde seg til de voksnes handlinger uten å ha språk eller forutsetninger for å forstå dem.
Allerede bokas tittel rommer noe av det mest urovekkende i fortellingen. Da Liv som åtteåring har en venninne på overnattingsbesøk hos faren, bestemmer han at de skal sove sammen med ham. «Her i huset sover man naken», sier han. Når venninnen blir redd, svarer han: «Hvis du er redd, så kom nærmere.»
Ordene, som tilsynelatende skal virke beroligende, får den motsatte virkningen. De viser hvordan omsorgens språk kan brukes i en situasjon der barnas grenser blir tilsidesatt. Nettopp denne sammenblandingen av nærhet, lojalitet, skyld og ansvar står sentralt i romanen.
Som lesere kan vi få en forventning om at den gamle journalen skal inneholde en avgjørende avsløring. Det gjør den ikke. De elleve sidene gir ingen enkel forklaring og løser heller ikke fortidens gåter. I stedet blir journalen utgangspunktet for et puslespill der brikkene langsomt legges på plass gjennom minner, refleksjoner og et senere møte med barndomsvenninnen.
Dette gjør romanen mer interessant enn spennende. Fremdriften ligger ikke i store ytre begivenheter, men i Livs gradvise forsøk på å forstå barnet hun en gang var. Hun fører nærmest en dialog med sitt åtte år gamle jeg og vender tilbake til spørsmålene hun ikke kunne formulere den gangen.
Boken gir samtidig et innblikk i hvordan hjelpeapparatet og barnevernet møtte utsatte barn tidlig på 1990-tallet. Journalens nøkterne språk står i kontrast til barnets erfaringer. Det blir tydelig hvor vanskelig det kan være å fange opp det som ikke blir sagt direkte, særlig når barnet selv er bundet av kjærlighet og lojalitet til foreldrene.
Denne tilbakeholdenheten er både romanens styrke og svakhet. Liv Helm unngår å gjøre stoffet mer dramatisk enn nødvendig, og det tjener et så alvorlig tema. Samtidig bygger fortellingen opp forventninger som avslutningen ikke helt innfrir. Den kommer brått og gir ikke den følelsen av forløsning eller sammenheng som leseren kan ha ventet på. Det er som om romanen stanser idet den nærmer seg noe avgjørende.
Hvis du er redd, så kom nærmere er derfor neppe en bok for den som søker en dramatisk og avslørende fortelling om en vanskelig barndom. Den krever tålmodighet og interesse for minner, traumer, journaltekster og barns lojalitet til voksne som svikter dem.
For de rette leserne vil romanen likevel være tankevekkende. Den viser at fortiden ikke nødvendigvis lar seg oppklare gjennom dokumenter, og at en journal kan fortelle mye uten å gi de svarene man leter etter. Boken er et lavmælt vitnesbyrd om hvor vanskelig det kan være å forstå det man opplevde som barn – også når man som voksen endelig har fått ordene til å beskrive det.
