tirsdag, 15 oktober 2019 14:59

Joachim Rønning holdt styr på Angelina Jolie i Disneys nye storfilm

Skrevet av Gitte Johannessen
Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)
Stjernespekket: Her er Joachim Rønning på verdenspremieren for «Maleficent: Mistress of Evil» i Los Angeles 30. september, med f.v. Harris Dickinson, Sam Riley, Jenn Murray, Michelle Pfeiffer, Angelina Jolie, Elle Fanning, Chiwetel Ejiofor og Ed Skrein. Stjernespekket: Her er Joachim Rønning på verdenspremieren for «Maleficent: Mistress of Evil» i Los Angeles 30. september, med f.v. Harris Dickinson, Sam Riley, Jenn Murray, Michelle Pfeiffer, Angelina Jolie, Elle Fanning, Chiwetel Ejiofor og Ed Skrein. Foto: Reuters

Joachim Rønning sier det gjaldt å holde Angelina Jolie i tøyle - for ikke å si ved hornene - under innspillingen av premiereklare «Maleficent: Mistress of Evil». Jolie var med fra manuset skulle skrives, noe som skjedde hjemme hos henne i Los Angeles, og til siste slutt – siden hun også var medprodusent for Disneys nye storfilm, basert på «Tornerose»-eventyret.

– Ingen kjenner denne karakteren bedre enn henne. Men jeg er den eneste på det filmsettet som har hele filmen i hodet. Det er min jobb! Da er det viktig å holde tungen rett i munnen, med mange karakterer og historier som skal landes. Hun vil alltid være mest opptatt av Maleficent, så min oppgave er å balansere det, sier Rønning til NTB.

Sminketrailer-besøk

Han har bare godord å si om storstjernen, som han på guttaktig norsk kaller «jævlig god» og «dritsmart».

– Det er en grunn til at hun er så stor stjerne. Hun er en fantastisk hardtarbeidende dame. Mine dager begynte alltid i sminketraileren hennes, røper Rønning.

Der gikk de igjennom dagens forestående arbeid. Jolie «stopper aldri», sier han og beskriver henne som «nådeløs». Samtidig som det er et stort sikkerhetsopplegg, opplevde han likevel Angelina Jolie som mer tilgjengelig enn forrige storstjerne han hadde regi på – Johnny Depp i femte «Pirates of the Caribbean»-film fra 2017.

– Jeg ringer og tekster og emailer henne og får svar med én gang. Det var mer en utfordring med Johnny Depp, for han er mindre interessert i filmprosessen. Angie er alltid presis, alltid med i prosessen – som hun helst vil kontrollere, sier han med et lite smil.

Disney «var fornøyd»

Joachim Rønning har stokket sin lange kropp ned i en dyprød fløyelssofa på The Thief i Oslo, bare timer før den norske festpremieren for «Maleficent: Mistress of Evil» mandag.

– Filmen var ferdig for bare 10 dager siden. Jeg tror egentlig at jeg ikke så den fra A til Å som ferdig film før på verdenspremieren i Los Angeles. Så tett opptil var vi til tidsfristen, sier Rønning, og forklarer hvordan Disney ville at filmen skulle komme på kino før opprinnelig planlagt.

– Premieren ble skjøvet frem åtte måneder. Da fikk vi åtte måneder mindre i tid! Samtidig er det positivt: Det betyr at Disney var fornøyd med det de så, sier Rønning, og medgir at man «vet jo aldri» når det kommer til å jobbe for underholdningsgiganten.

Dette er Rønnings andre film for Disney, den forrige var «Pirates of the Caribbean»-film nummer fem. Første «Maleficent»-film, med en annen regissør, spilte inn 758 millioner dollar – med et budsjett som ifølge Box Office Mojo var på 230 millioner dollar. Det er litt av en skute å styre.

Som magi

Joachim Rønning er foreløpig siste norske regissør ut som prøver seg på storfilm i Hollywood. Det «gjør ikke noe å være nordmann», sier han:

– Vi er vel – uten å generalisere for mye – litt roligere og mindre brautende enn en del amerikanere. Jeg har ikke noe markeringsbehov, og har et ganske stille filmsett. Det tror jeg filmstjerner setter pris på.

Han fikk en solid stjerneandel på settet sitt: Angelina Jolie spiller mot Michelle Pfeiffer og Elle Fanning, en kvinnetrio som Rønning kaller «noen av verdens beste skuespillere».

– De dagene jeg hadde alle de tre foran kamera er det nærmeste man kommer magi på et filmsett. Som regissør føler man seg ekstremt privilegert da. Det føles nesten som man er på kino der og da! Du hopper over alle ledd, de spiller for deg, sier han og legger til:

– Når Angie kommer med hornene på hodet, følte jeg det det samme som da Johnny Depp kom med dreadlocks og var Jack Sparrow: Det er så ikonisk at det er som å være med i filmen selv!

Mest nervøse øyeblikk

Sammen med sin tidligere regimakker Espen Sandberg laget Rønning biografiske filmer som «Max Manus» (2008) og «Kon-Tiki» (2012) her hjemme – mens det i Hollywood er det blitt to fantasyfilmer. Store kontraster?

– Det er litt tilfeldig. Jeg synes de filmene jeg har gjort i USA minner litt om det jeg vokste opp med på 1970- og 80-tallet: familie- og eventyrfilmer som «Indiana Jones» og «Gremlins» som formet meg som filmskaper. Jeg føler at jeg har kommet litt tilbake til det som opprinnelig inspirerte meg, sier han.

– Når det er sagt, så var det helt fantastisk å fortelle historiene til Max Manus og Thor Heyerdahl. Jeg er veldig interessert i historie, og det ble mer personlig for meg.

Selv om han ikke møtte de to filmobjektene, medgir han at det mest nervøse øyeblikket i karrieren hittil kom da «Max Manus» skulle vises for krigsveteranene som var igjen og familiene deres en uke før premieren.

– Da satt vi der med barnebarna og familiene. Vi hadde tatt oss noen friheter i filmen, og jeg bare tenkte «å faen» … Jeg håper og tror at det er noe slikt jeg vil gjøre som neste film – noe mindre og mer personlig, som kommer fra meg selv, sier Joachim Rønning til NTB.

Sverd på armen

Men først skal han få Angelina Jolies nye film på vingene – og hvile ut.

– Jeg er sliten nå, medgir Rønning. Som midt i innspurten på «Maleficent: Mistress of Evil» også rakk å gifte seg – i det som later til å ha vært et storslagent bryllup i det sagnomsuste Hearst Castle i California med Amanda Hearst, barnebarn av den legendariske avismagnaten dels biografisk skildret i filmklassikeren « Citizen Kane ».

Mens han har gestikulert, har en tatovering kommet til syne under skjorteermet. En lang strek, som går langs innsiden av høyrearmen. Rønning bretter opp og avslører motivet.

– Det er sverdet mitt. Våpenet mitt når jeg går i krigen! smiler han:

– Egentlig er det en liten påminnelse om å være i nuet, være i øyeblikket. Det er vanskelig noen ganger. Man lever en slags drøm man har hatt siden man var liten, og da er det viktig å kose seg.