Fossen som ga byen puls

Helt siden middelalderen har fossen vært sentrum for aktivitet. Den første kornmøllen ble registrert her i 1337, og bøndene utnyttet snart vannkraften for å drive de første oppgangssagene. Det var et banebrytende steg i treforedlingens historie – en teknologi som kom fra Sverige, men som raskt fikk fotfeste i Norge.

På 1500-tallet begynte norske bønder å bygge sine egne vanndrevne sager. Og fossen i Hønefoss? Den ble snart et knutepunkt for virksomhet. På det meste var det 23 sager rundt fossen, og sammen la de grunnlaget for det moderne Hønefoss. Men det var ikke bare sagene som gjorde byen kjent – det var menneskene som jobbet der, og historiene deres som lever videre.

Menn, gutter og tunge løft

Det var mennene og guttene som utgjorde arbeidsstyrken på sagbrukene. De hadde ulike roller, fra sagmestere til plankekjørere og tømmerveltere. Hver mann hadde sin oppgave, og hver oppgave var viktig. Når tømmeret ble sendt nedover elva, endte stokkene i de lange rennene ved sagbrukene. Der sto tømmervelterne klare – sterke karer som manøvrerte stokkene nedover skråplanet mot saga.

Inne i saghuset sto sagrammen, hvor sagmesteren jobbet side om side med saggutten. Sagbladene skar stokkene til planker og bord, og arbeidet krevde både presisjon og erfaring. Det var også kantsagmesteren som sørget for at plankene fikk rette kanter. Han hadde som regel to hjelpere: en "bakgutt" og en "framgutt" som rullet plankene videre.

Men arbeidet på sagbruket var ikke bare tungt – det var også farlig. Maskinene var langt fra sikre, og ulykker var dessverre ikke uvanlige. Skader i sagbruksindustrien lå over gjennomsnittet sammenlignet med andre bransjer. Mange av ulykkene skyldtes dårlig sikring, og noen var direkte fatale. En rapport fra slutten av 1800-tallet beskriver hvordan en løs del fra en maskin traff en arbeider i lysken, noe som førte til at mannen forblødde. Det var realiteten for mange – risikoen var alltid til stede.

Et liv tilpasset fossens rytme

Hverdagen på sagbrukene var hard og regulert av fossens rytme. Sagene gikk ikke året rundt – hver vinter, fra desember til april, måtte arbeidet stanse. Det iskalde vannet og frost gjorde det umulig å drive sagene. I disse månedene ble de fleste arbeiderne permittert. Mange brukte denne tiden til andre jobber, som tømmerhogst i skogen, vedkjøring eller kassesnekring. Noen drev småbruk, mens andre snekret likkister eller produserte isblokker for salg. Livet stoppet aldri helt opp, men vinteren var ofte en vanskelig tid økonomisk.

Likevel var det om sommeren at sagbrukene virkelig kom til liv. Da jobbet arbeiderne i skift, dag og natt, for å holde produksjonen i gang. Et typisk dagskift varte i 12 timer, med små pauser fordelt utover dagen. Selv om søndagsarbeid sjelden forekom, var ukedagene lange og krevende.

Lønn, plankekjøring og kreditt

Lønna på sagbrukene var varierende. De fleste arbeiderne jobbet på akkord, der lønna ble bestemt ut fra hvor mye de produserte. En typisk sagarbeider kunne tjene 4-5 kroner dagen rundt år 1900. Men dersom saga måtte stanse for vedlikehold, fikk arbeiderne bare halv lønn. Heldigvis kom det noen fordeler med jobben: mange fikk gratis ved, og enkelte formenn fikk til og med fritt hus.

For de fleste var det likevel nødvendig å ha kreditt hos de lokale kjøpmennene. Inntektene fra sagbrukene var ikke nok til å dekke alt, spesielt ikke om vinteren når arbeidet sto stille. Dette skapte en tett avhengighet mellom arbeiderne og det lokale handelslivet.

Stoltheten i tungt arbeid

Det harde arbeidet på sagbrukene skapte sterke fellesskap. En jobb som "plankekjører" – en som fraktet plankene vekk fra saga – var kanskje fysisk enkel, men krevde koordinasjon og samarbeid. Uttrykket "ren plankekjøring," som fortsatt brukes i dag for å beskrive noe enkelt og greit, stammer fra nettopp dette arbeidet.

De som jobbet som plankestablere, derimot, hadde kanskje den tyngste jobben av alle. Disse mennene, ofte i sin "kraftigste alder," stablet planker for hånd. Det var slitsomt, men godt betalt, og det var en jobb som krevde både styrke og erfaring.

Hønefossen – arbeidernes by

Hønefoss ville ikke vært det samme uten sagbruksarbeiderne. Det var de som ga fossen liv, som bygde opp byen og som la grunnlaget for industriens vekst. Selv om sagbruksindustrien senere ble overskygget av tremasse- og papirproduksjon, er arven etter sagarbeiderne fortsatt til stede.

Neste gang du går langs fossen, kan du kanskje forestille deg hvordan det var den gang vannkraften brakte stokkene ned til saga, hvor menn i alle aldre jobbet lange dager for å forvandle rått tømmer til planker og bord. Det var ikke bare et yrke – det var en livsstil, et fellesskap og en kilde til stolthet.

Hønefoss er en by bygget på arbeidernes skuldre. Fossen ga kraften, men det var menneskene som gjorde arbeidet.

Kilder:

• Det Statistiske Centralbureau: Socialstatistik VII: Arbeids- og Lønningsforhold ved Sagbrug og Høvlerier.(1907)
• Store Norske Leksikon
• Hønefoss kommune, 1915: Hønefoss, byens historie
• Artikkelen er AI-assistert