Jeg ringer på og venter. Det tar litt tid før 100-åringen åpner, sittende i en kontorstol med hjul. Bena er ikke som før, men det er også det eneste som synes av svakheter. Blikk og hode er klart og skarpt. Han viser meg inn i stua og ber meg ta plass i en lenestol omringet av minner. Og minner er noe en 100-åring har nok av.

Hans farfar, som også het Peter, var bonde på nedre Tandberg. Farmoren, Anne Pauline, kom fra nordre Sætrang.

Peter ble født i Kristiania den 20. februar 1917. Faren, Arnt Peter, var født på Nordehov i 1888 som den eldste av 12 søsken. Han ønsket ikke å overta gården for å bli bonde, så han reiste til Berlin for å studere til ingeniør. Her traff han sin kommende kone, Gabrielle Marie, som var i gang med klaverstudier. Eldstesøster Inga kom til verden i Berlin i 1915 og var nok årsaken til at det ble ekteskap i Gøteborg på hjemveien. Et par å senere kom Peter til verden og deretter søsknene Hjalmar August, Gabrielle, Liv og Ivar.

Faren hadde maskinforretning nederst i Karl Johansgate. Han hadde med seg agenturer fra studietiden i Tyskland, men etter hvert som den politiske situasjone i Europa forverret seg, ble det stopp på all innførsel og forretningen gikk konkurs. Redningen ble familiens landsted "Klevstuen" på Svartskog. Dette var på hele 100 mål og hadde et stort hus. Familien flyttet dit og leide ut leiligheten i Kristiania. Faren fikk jobb hos en slektning i ullbransjen og pendlet hver dag med bunnefjordbåten inn til hovedstaden.

En liten tøffing

En litt spesiell hendelse fra tiden på Svartskog har festet seg hos 100-åringen:
- Jeg var vel en rundt 7 år den gangen, og hadde klatret opp på noe og ramlet ned. Dette resulterte i en sprekk i skallen og hjernerystelse. Jeg husker jeg kastet opp og var veldig dårlig. Dette var en lørdag, og på søndag kom bestefaren min ut. Det var øyenlege og professor Hjalmar Schiøtz. Han skjønte straks at det måtte bli tatt et bilde av hodet mitt. Først dagen etter reiste vi innover til Kristiania med dampbåt fra Svartskog brygge. Vel framme ved Østbanen etter en times tur, var det å ta beina fatt oppover til Rikshospitalet. Etter at det var tatt bilde av hodet mitt, måtte bestefar jobbe, og jeg måtte dra hjem helt alene. Da jeg kom hjem ble jeg sendt til sengs i 6 uker. Jeg hadde mye vondt i hodet i ungdommen på grunn av den hendelsen, legger Peter til.

Det må nok ha vært litt av en opplevelse for en 7-åring å ta seg fram her på egen hånd.Her de tre Bundefjord-båtene ved Østbanen - nå Oslo S. (Foto: Oslo Museum)

Vanskelig skolegang

I 1923 bodde familien i Langesgate 7 i Kristiania. Peter gikk de tre første årene på skole i Svartskog, men så flyttet familien til Oslo igjen. Her begynte han på Ila skole.
- Jeg hadde dysleksi, og det var det ingen som visste noe om den gangen. Tiden på Ila skole ble derfor helt jævelig. Det var vanskelig å lese og det verste jeg visste var å lese høyt, da satt hele klassen og lo av meg, minnes 100-åringen.
Middelsskolen gikk det også dårlig med, men faren insisterte på at han skulle ta gymnasiet (Videregående).

Ble bonde

- Dette nektet jeg plent og jeg flyttet da til Svartskog alene. Da var jeg 16 år. Der bodde jeg et halvt år og visste ikke helt hva jeg skulle finne på. En dag kom jeg over en annonse hvor det sto at de skulle ha landbrukslærlinger oppe på Hedemarken. Og der kom jeg inn som landbrukslærling ved noe som het Vinterlandbruksskolen. Da fikk jeg praktisere på flere gårder og fikk satt meg inn i hvordan det var å være bonde.

- Jeg var ferdig med utdannelsen i 1939 og fikk da jobb som gårdsbestyrer på Alm gård i Åsbygda. Senere ble jeg forpakter på Bølgen gård, en jobb jeg hadde fram til 1952.

- Det var slitsomt å være bonde da i forhold til nå. På Bølgen måtte 28 kuer melkes for hånd hver deg og melka transporteres til Jevnaker med hest og kjerre. Selv om vi delte på kjøringen med Stiksrud-gårdene, ble det mye jobb. I tillegg var det griser, høner og tre hester som skulle stelles og fores. Den gangen fikk vi ett øre literen for melka.

Familien samlet på farens 60-årsdag den 29.4.1948. Peter er nr 2 fra venstre (Privat foto)

Godsrute

- Men så kjøpte jeg en gammal lastebil for at det skulle gå litt raskere. Med hest og kjerre gikk jo hele formiddagen. Etter hvert kom naboene og ville at jeg skulle ta med melk for dem også. Til slutt var jeg melkerute for hele bygda.

Men det stoppet ikke med melketransport. Etter hvert skulle stadig flere har utført oppdrag på Jevnaker, et pensjonat og fire butikker skulle dessuten ha forsyninger. Det endte med at han ble anmeldt for å drive godstransport uten løyve, så da måtte det også anskaffes.

Oppfinner

Klokka 5 hver morgen fikk kuene for. Men foret hadde Peter lagt ut kvelden i forveien. Mellom foret og kuene var det ei grind som ble trukket opp når ei vekkerklokke ringte. En tynn snor var festet i vindelen bak på vekkerklokka. Denne fikk ei hylle til å vippe. Oppå hylla lå et sleggehode med et tau som heiste lemmen opp. Saken ble slått opp i lokalavisa og i et av de riksdekkende bondebladene ble han karakterisert som "Norges lateste forpakter". Han humrer godt av denne historien i dag.

- Da Bølgen ble overtatt av en nye eier, kjøpte jeg et småbruk på Harahaugen samtidig som jeg fikk en jobb som materialforvalter for ingeniørvåpenet på Hvalsmoen. Melkeruta ble solgt et par år senere.

Peter minnes småbruket som det fineste stedet i Haugsbygda. Og bygningene står der ennå. Han jobbet på Hvalsmoen til han var 70 - han gikk altså av med pensjon i 1987.

Museumsbestyrer

- Jeg var også en tid leder for Ringerikes museum, fram til det ble ansatt bestyrer der med fast lønn fra fylket. Etter det jobbet jeg mye med Riddergården. Her var det å ordne med arrangementer og en del vedlikehold. Dette holdt jeg på med til jeg var 90.

Peter la ned et betydelig antall timer på Riddergården. Her hadde han arbeidsledige i arbeid fra "KAIA"-prosjektet og sørget for at turister fikk skikkelig guiding da de kom på besøk. Etter hvert bodde han på Riddergården i sommerhalvåret og i Spania i vinterhalvåret.

I 2008 fikk Peter Tandberg Rotarys hederspris for sin lokalhistoriske innsats. Han har også skrevet en rekke lokalhistoriske artikler, bl.a. i Heftet Ringerike.

Om alderen setter sitt preg på hverdagen?

- Det røsser inn her med oldebarn, og det har jeg litt problemer med å følge med på, innrømmer 100-åringen. Og akkurat det kan vi godt forstå. Helgen blir feiret på Hov sammen med familien.