Bak seg har Warith Salti Mbaruk – født i Tanzania, oppvokst i Bergen og nå basert i Oslo – en turbulent og traumatiserende oppvekst, der han ble mishandlet hjemme, deretter plassert på institusjoner og i fosterhjem. Han bar med seg sinne og usikkerhet. Senere fornektet han opplevelsene, tenkte at det ikke var noe som skulle ta så mye plass.

– Så kom jeg til et punkt der livet viste meg at det var omvendt; at man måtte ta tak i slike ting for å kunne gå videre og leve det livet man ønsker, sier Salti til NTB og forteller at det var så mørkt at selvmordstanker kom.

Musikk som terapi

– Musikk har alltid vært min måte å bearbeide det på. Det falt veldig naturlig at det skulle bli via musikken jeg skulle adressere det. Det har vært en frykt hos meg det å være så åpen og sårbar og skulle skrive og snakke om disse tingene. I dag liker jeg å tenke at det å være sårbar er noe av det vakreste vi mennesker har i oss, sier han:

– Vi er så flinke til å snakke om det gode og positive og hva godt det gjør oss. Men med en gang man snakker om det negative, som treffer noe man ikke vil høre, er det en mekanisme nærmest brent inn i hjernene våre om at «dette vil jeg ikke høre». Hvorfor kan vi ikke snakke om de mørke sidene ved oss selv også?

Og det begynte Salti å gjøre. Ikke bare musikalsk, men også ut på besøk til ungdomsskoler og videregående skoler i samarbeid med SOS-barnebyer for å snakke om ensomhet, flukt og mental helse for ungdom. Han prøver å gi de unge tilhørerne det han selv savnet som unggutt der han lette etter håp og støtte. Særlig unge gutter og menn føler på det samme som han gjorde, mener Salti:

Trøst og bekreftelse

– De søker gjerne en trøst og en bekreftelse på at de ikke er helt på villspor og helt psycho i hodet, bare fordi de kanskje har en del å ta fatt i. Jeg følte meg veldig alene på mange ulike måter da jeg kjempet min kamp, både på det emosjonelle plan og fordi jeg følte meg ekskludert og urettferdig behandlet.

På skolebesøkene viser han også dokumentaren «Salti – Demons» , som ble ferdig for et halvt år siden, og som tidligere denne måneden fikk følge av EP-en «Demons». Demonene er hans egne mørke sider, følelser og traumer som har påvirket ham.

– Vi ville få ut budskapet der man burde starte. Jeg ser disse ungdommene i øynene og snakker med dem, det føles mer som en samtale enn et foredrag. Det er mer «dette er historien min, hva med deres?». Man føler på hvordan de som føler det treffer, svarer – ofte ved å fornekte det litt først. Jeg vil gjerne gjøre mer av dette, sier Salti og forteller hvordan ungdommer relaterer seg til det han forteller og sender ham meldinger om tankene de bærer på.

– Kanskje har de lettere for å åpne seg for meg? funderer han. Og sier at noen av møtene med ungdommer går sterkt innpå ham også. Men budskapet gir ham drivkraften videre.

Samme som ham

En av låtene på «Demons» handler nettopp om selvmordstankene Salti har slitt med siden han var barn. Han sier han fryktet å utgi den, med tanke på å beskytte lytterne. Derfor er «Hopeless»-videoen utstyrt med trigger warninger og kontakttelefonnumre der unge kan få hjelp.

– Jeg har valgt å være ærlig, brutal og direkte – fordi jeg kommer fra en slik verden og en kultur der vi får alt det vonde og triste rett i ansiktet. Slik vokste jeg opp, slik har jeg alltid vært. Nå er jeg velsignet med muligheten til å stå frem og ta ansvar. Jeg måtte minne meg selv om hvorfor jeg gjør dette. Det er ikke fordi min historie er så unik, selv om vi alle er unike. Det er selve historien som er så viktig – fordi det finnes over 260.000 barn i Norge i dag som lider under manglende omsorg. Det handler ikke om meg, men om alle de historiene som er helt lik min når det kommer til følelsene og smertene.

Selv ble han fortalt gjennom hele den tidlige oppveksten: «Vær en mann, stram deg opp, skjerp deg, en mann gråter ikke».

– Det er en veldig destruktiv mentalitet. Man blir egentlig fortalt at man ikke skal ta vare på seg selv. Men hva er det å være en mann? Er man laget av stein da? Det kan sette en person i veldig kritiske og farlige situasjoner. Det kan være vanskelig for mange å sette ord på disse tingene. Jeg slet veldig mye med det å sette ord på akkurat det jeg vil si, det jeg føler.

Avskydde farens navn

Og det var der musikken kom. Når Salti skrev ut følelsene mine via musikken, følte han seg ikke dømt – for ingen ga ham råd eller svarte ham.

– Musikk kan gjøre det samme som et maleri; du trenger ikke alltid forstå alt, men du kan likevel føle det. Det er så fantastisk og vakkert, for det er en åpen plattform der du kan uttrykke det du vil, uten filter.

Salti har nå i høst gjort de nye sangene live i Bergen og Oslo, og sier det er krevende å stå og se publikum inn i øynene mens han synger åpent ut og viser følelsene sine.

– Da blir man enda litt mer sårbar!

Om valget av artistnavn sier han at det er mellomnavnet hans.

– Jeg er halvt arabisk og min far heter Salti. Jeg bærer fortsatt det navnet, selv om jeg har avskydd det: Det er jo min far sitt navn. Jeg har lyst til å bære dette navnet med stolthet, fordi vi mennesker ikke er definert av hva som har skjedd og hva vi har gjort – men av hvordan vi endrer oss og hvordan vi blir bedre.