Bakteppet for den sterke forestillingen «Dans på knust glass» ble brått enda mørkere.

For det hun forteller om i forestillingen er historiene til tre generasjoner kunstneriske jødiske kvinner – og hvordan livene deres flettes sammen med verdenshistorien. Hun var midt i forberedelsene da Hamas angrep.

– Det ble veldig sterkt, jeg ble helt satt ut. For jeg har en jødisk identitet. Ikke i religiøs forstand, men at jeg kommer fra en jødisk slekt og tradisjon. Selv for jøder uten tilknytning til Israel i form av slekt var angrepet grusomt. Men det er også Israels bombing av Gaza og sivile, hvor man føler seg maktesløs fordi man ikke er enig i det brutale tilsvaret.

Tror frykt nedarves

Bestemoren til Beate Esthersdatter Myrvold flyktet fra Russland og pogromene mot jødene der. Moren hennes flyktet fra nazistene under deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig.

– Jeg flyktet fra historien – på grunn av mine egne traumer, sier Myrvold, som var 12 år gammel da moren tok sitt eget liv etter to år med depresjoner. Først etterpå fikk hun vite at moren var jødisk.

– Kanskje var hun traumatisert etter krigen og ville ikke fronte at jeg var jøde; kanskje fordi hun var redd for at det skulle skje meg noe. Jeg tar historien tilbake, for vi må slutte å flykte, sier hun, men medgir:

– Nå øker frykten min for min sønn, forsterket av at antisemittismen øker i verden. Jeg tror frykt nedarves i generasjonene, at det ligger noe der som man ikke snakker om – noe som skaper tomrom. Det er akkurat som jeg bærer med meg frykten. Bestefaren min ble drept i Auschwitz fordi han var jøde – før Israel fantes.

Dansetalent

Den dramatiske familiehistorien skal hun fortelle om i forestillings form, der hun dessuten synger på jiddisch og hebraisk.

– Danseren Emilie Thun, i tåspissko, gestalter moren min og bestemoren min, som jeg snakker med når vi projiserer bilder av dem. Det er med en klarinett for å fange inn klezmermusikkstemning, en fiolinist, min tidligere turnépartner Solfrid Molland på trekkspill.

Danseren henger sammen med at Myrvolds mor, Esther Pickelner, før andre verdenskrig var en ung, lovende ballettdanserinne som folk strømmet til for å se danse i farens omreisende innendørstivoli.

– Hun hadde et fantastisk dansetalent. Det hadde bestemoren min også, men fordi hun var jødisk fikk hun ikke gå videre med det i Russland. Men bestemor hadde kontakter, og ordnet med ballettundervisning for moren min – som danset i «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret da hun var syv år, så vel som å danse for revykongen Ernst Rolf på Edderkoppen.

Trygt på scenen

Det var da Beate Esthersdatter Myrvold omsider begynte å nøste i slektshistorien og begynte å skrive den ned at ideen om en forestilling dukket opp.

– Jeg «må» på scenen, jeg ville lage teater; det er det jeg kan. På scenen fikk jeg i mange år fred fra mitt eget mørke, det var et fristed for meg – også fra depresjoner, selv om de ikke var så tunge som mors.

I «Dans på knust glass» forteller hun hvordan hun fortrengte mye da hun mistet moren så ung. En ettervirkning er at hun synes det er vanskelig å la andre se følelsene hennes – bortsett fra på scenen.

– Der er det klart valg at jeg blir sett. Jeg er trygg i å vise emosjoner på scenen, å være personlig, uten å bli privat. Da kunne jeg ta historien min dit.

I ettertid tror hun moren «la igjen en redningsvest», gjennom å la henne danse ballett, turne og synge, lese for henne og lære å skrive små dikt.

– Med det ga hun meg et verktøy jeg kunne redde meg selv gjennom, selv om hun selv gikk under. Jeg står der og er en overlever, som har skrevet denne historien til sønnen min.

Tok et valg

For det er sønnen, i dag 19 år, som ble katalysatoren for at Beate Esthersdatter Myrvold reiste tilbake i familiehistorien. Hun hadde møtt en mann og ble overraskende gravid med et kjærlighetsbarn – 44 år gammel.

– Da sønnen min begynte å nærme seg den alderen da jeg mistet min mor, tenkte jeg «herregud, jeg var så ung, hvordan kunne hun». Da skjønte jeg at jeg måtte finne ut av hva som hadde skjedd, og om jeg skulle skjerme ham – eller fortelle ham at han var jødisk.

– Han ble speilet mitt og den som lyste opp veien tilbake til fortiden.

Etter morens tidlige suksess på Oslo-scenene som liten jente, ble familien rystet av dramatiske hendelser. Bestemoren ble tvangsinnlagt – for livet, viste det seg. Bestefaren tok med seg de tre barna og flyttet til Narvik med den nye kjæresten. Da var Esther ni år.

– Bestefar kjøpte et omreisende, innendørs tivoli der min mor ble det store trekkplasteret – og fikk utfolde seg, der hun laget sin egen koreografi til kjente stykker som «Czardas». Jeg har noen gamle avisanmeldelser som er helt fantastiske!

Husket det gode

At moren på en av turneene til tivoliet forelsket seg i en musiker – en trekkspiller fra Moss – likte bestefaren dårlig. Da forlot hun tivoliet og dro til Oslo, der hun måtte registrere seg som jøde med «J» i passet.

– Bestefar ble arrestert i 1941 og drept i Auschwitz i 1943. Moren min overlevde ved en ren tilfeldighet fordi hun hadde overnattet hos en venninne da Gestapo banket på døren. Hun flyktet til Sverige, gravid med min 16 år eldre søster, og ble der til freden kom.

Tilbake i Norge var alt av jødisk eiendom beslaglagt. Moren kom tilbake til ingenting. Etter hvert møter hun han som blir faren til Beate, som blir født i 1960.

– Han var hennes rake motsetning, en blond, traust bonde og bokser, og de hadde et kjærlig forhold. Det var først da jeg begynte å skrive at jeg begynte å huske ting om henne – gode ting fra de første ti årene før hun ble syk.

Morens mørke hår og øyne ble forklart med at «hun var russisk». Det ble aldri sagt noe om jøder og flukt, bare at besteforeldrene «hadde flyttet til Norge». Hun sa heller aldri noe om faren sin, tivolidirektøren. Alt dette fant Beate Esthersdatter Myrvold ut etter hvert.

– Forestillingen handler om traumer, om håp og det å aldri slutte å slåss. For i motsetning til mamma har jeg slåss hele livet, det er jeg god på.