RingeriksAvisa 20 år

Oppdatert 24.08.2019
A+ A A-

Gjensyn med Kaffistova

kaffestova
Mange som lever i dag husker Kaffistova

En gang for lenge, lenge siden, tilbake til 1860-årene og vel hundre år fremover, lå denne murgården på Søndre Torv 1, på hjørnet mot Kirkegaten. Nå er gården borte, men minnene om den lever fortsatt i mange Ringeriksfolks bevissthet.

 

 

Den første eier var Conrad Ohlsen (f 1837). Han var bryggeriets første bryggerimester og var gift med Gunda Engebrethsdatter Tandberg (f 1839), og de hadde to barn, Marie Fredrikke og Alida Emilie. Familien holdt seg også med to tjenestepiker.

 

I 1915 solgte enkefru Gunda Ohlsen gården til følgende nye eiere: Anders Tornbergt, Karl Tandberg, fruene Olga Nicolaisen og Ragna Sveistrup samt Elisa Waagaard Tornberg. I 1943 overlot overnevnte eiere eiendommen til Owe Nicolai Thoresen og Gunnar Berg. I 1956 ble Owe N. Thoresen eneeier.

 

En rekke virksomheter har holdt til huse i denne gården. En trapp til venstre førte inn til rutebilkontoret med venteværelse, og utenfor sto drosjene oppmarsjert sammen med rutebilene. Det var før rutebilene i 1938 fikk nytt anlegg. Siden drev Karl Eriksen fruktsalg her med god hjelp av sin søster Hulda (gift Kvamme). Damefrisør Hilda Paulsen og Dr. Per Hoveid er også navn som forbindes med gården, men den vil nok først og fremst bli husket som stedet der Kaffistova holdt til. Mange er det som bærer i seg minner fra dette hyggelige bevertningssted ved torvet. Bare navnet signaliserer kos og lun hygge. Her, bak et hvitmalt stakittgjerde lå Kaffistova, et lite stykke poesi der lyset flommet inn fra høye slanke vinduer med hvite blondegardiner, nystrøket av stedets første vertinner, søstrene Martha og Ingeborg Nesset. En stentrapp med ringeriksheller førte inn til et beroligende og upretensiøst interiør som fikk folk til å føle seg velkommen. Og utenfor, rundt hvitmalte havebord, fant man hvile under store levende eiketrær der sangfuglene hadde et eldorado sommerstid.

Da som nå var det livlig handel rundt om på det blankslitte brosteinstorvet, og herfra fant mange veien til Kaffistova som ble et naturlig møtested for de mange som søkte selskap over en god kopp kaffe. Menyen var enkel, men desto mer velsmakende. Søte serveringsdamer med forklær med rynkekappe og hvite vifter på hodet fristet med delikate smørbrød, vafler, smultringer og hjemmelagde potetkaker. Om vinteren sørget store glødende koksovner for oppvarming av de tre rommene, hvorav ett var avsatt til røykerom. Her var Kaffistova forut for sin tid kan Randi Torp fortelle, som var en av serveringsdamene her den siste tiden.

 

Kaffistova var vel ikke det man kan kalle trendy, ikke et sted som var masete. Det var ingen musikk. Et pendelur tikket rolig fra veggen som motvekt til klirret fra fem-øreskassa ved døren. Men en råkald januardag i 1960 slo det gamle uret sitt siste slag, og daværende vertinne Kari Kvamme måtte motstrebende forlate sin kjære kafé og gården. Den ble senere jevnet med jorden til fordel for Thoresen sitt nye forretningsbygg.

 

Med sin strategiske beliggenhet var Kaffistova med på å sette sitt preg på miljøet rundt torvet. Med den lille sommergrønne haven og duften av nykokt kaffe og gammeldags smultbakst ble Kaffistova et sted hvor man fornemmet torvet og byens puls kanskje noe annerledes enn i dag.

 

: