"Lucy Swann har alt» konstaterte en begeistret anmelder, av mange, da britisk-norske Swann meldte seg med debuten i 2010 – og bød på en vakker stemme, originale låter, særegne lydbilder og stor kreativitet.
Så stilnet musikken. Iallfall den med ord.
Mistet meningen
– Jeg satte meg ned for å skrive neste skive, men fant aldri noen mening. Jeg følte ikke at det jeg laget var ærlig, at jeg kom frem til noen kjerne. Drivkraften for meg bak det å lage musikk er nettopp å prøve å komme nærmere en sannhet, sier Lucy
Swann til NTB.
Redningen kom i form av en teaterregissør som ville ha henne til å lage musikk til «Hamlet» på Det Norske Teatret. Hun dukket ned i lydeksperimenteringen og fant roen og det fokuset hun føler forsvant i etterkant av debutplateslippet.
– Jeg har aldri skrevet så mye musikk på kort tid. Det sparket meg i gang med den nye platen. Jeg bestemte meg for å bryte gjennom sperren, og lage det vanskelige andrealbumet.
Mørk humor
Dermed sa Lucy Swann ja til å passe et hus i England i to måneder, for å skrive ny musikk i isolasjonen.
– Jeg hadde en romantisk idé om å komme nærmere meg selv! To måneder var altfor lenge, ler hun, men legger til med alvor: – Jeg skriver musikk for å kommunisere, og det er noe man glemmer litt når man er så lenge alene.
Lettere var det ikke å tvinge seg tilbake til låtskrivingen.
– Det var grusomt! Jeg er britisk, veldig kresen på tekst og opptatt av språk og hvordan man formidler.
Men sangene kom, særlig i de tre første ukene. Noen ganger tekst først, flest ganger kom tonene først.
– Musikken uttrykker noe jeg ikke klarer å si med ord, sier Lucy Swann og forklarer hvorfor hun ofte bruker ironisk distanse i tekstene, for at de ikke skal bli for personlige.
– Da balanserer jeg det for meg selv, samtidig som jeg klarer å le litt av det. Mørk humor er viktig, sier Swann, som fikk teksthjelp fra landsmannen Simon Anthony Walker, som «dyttet henne i riktig retning».
Et veiskille
Da Lucy Swann slapp solodebuten «Le Petite Mort» i 2010, sa hun til NTB at hun «likte å opptre alene» etter åtte år i bandet Fountainheads. Men der hun tidligere sørget for det meste selv på scenen, er hun i 2018 opptatt av selskap også på konsertene – i form av både en kontrabassist, en gitarist og en trommeslager.
– Det har sammenheng med at jeg innså hvor viktig samspill og samarbeid er for musikk.
Nå gleder hun seg til slippkonserten, som blir 15. februar på selveste Blå i Oslo.
– Det viktigste for meg er møtet med publikum, at jeg kjenner kontakten på kroppen, sier Swann:
– Jeg er kommet til et veiskille i livet. Når jeg vender tilbake til bransjen som 36-åring, har jeg aldri vært så glad for å være den alderen jeg er. Nå er det så veldig mye mer enn bare musikken som gjelder. Jeg er nok litt for sårbar for konkurransedelen av musikkbransjen, sikkert fordi jeg er litt for opptatt av hva folk tenker. Jeg lar meg stresse av jaget.
Hodeskaller og Murakami
Albumtittelen er «Blue, Indigo, Violet and Death». Inspirasjonen er hentet så vel fra Takashi Murakami som fra hennes egen samling av hodeskaller.
– Jeg liker ikke å forklare titler, bedre å la folk tolke dem selv som de vil. Men du kan si jeg er glad i å leke med store ord, noe som igjen har med distanse å gjøre.
– Men hodeskaller altså?
– De gir meg en følelse av trygghet, i og med at det er noe som vi alle vil møte, og som er uunngåelig.