Ekteparet og deres barn har de siste årene bodd i Hønefoss kirke.
I utlendingsretten gjelder det alminnelige sivilprosessuelle kravet om at det mest sannsynlige faktum legges til grunn. I asylsaker må imidlertid i enkelte sammenhenger søkerens forklaring legges til grunn dersom den er noenlunde sannsynlig.
I avgjørelsen redegjøres det for når et slikt avdempet beviskrav skal anvendes, og hva som nærmere ligger i det. Det slås blant annet fast at det avdempede beviskravet gjelder i konvertittsaker.
Avgjørelsen inneholder også en generell redegjørelse for prinsippene for bevisvurderingen i slike saker. Blant annet sies det noe om hvilken vekt det skal legges på erklæringer fra personer som kjenner søkeren, blant annet fra prester og andre med religionsfaglig kompetanse.
I den konkrete vurderingen delte Høyesterett seg. Flertallet (tre dommere) fant at en rekke omstendigheter svekket troverdigheten i søkernes forklaringer. Erklæringer fra prester som støttet søkernes forklaringer, medførte at bevisene ellers måtte underlegges en kritisk vurdering. Hensett til svakhetene i forklaringene kunne imidlertid ikke prestenes erklæringer være avgjørende. Et mindretall (to dommere) kom til at prestenes erklæringer måtte være utslagsgivende.
Avgjørelsen klargjør hvilket beviskrav som gjelder der asyl søkes på grunnlag av konvertering. Den redegjør også for prinsippene for bevisvurderingen.
Tre av fem høyesterettsdommere var enige i konklusjonen nedenfor, mens de to andre var imot.
Dette er flertallets konklusjon:
- Jeg er likevel kommet til at prestenes erklæringer ikke kan medføre at As forklaring blir noenlunde sannsynlig, selv om engasjementet og innholdet i erklæringene, som nevnt, gjør inntrykk. As forklaring inneholder for mange usannsynlige elementer, for mange motsigelser og bærer for mye preg av tilpasninger og utbygginger etter hvert, til at de nevnte erklæringene kan bli avgjørende. Erklæringene kan ikke fjerne inntrykket av at den påberopte konverteringen var strategisk.
Etter dette konkluderer jeg med at As konvertering ikke var reell da UNE fattet sitt vedtak 5. november 2019.
Slik jeg ser det, er det ikke holdepunkter for å bedømme B annerledes enn A. De svakhetene som hefter ved hans forklaring, gjør seg i hovedsak også gjeldende for hennes. Hennes konvertering skjedde dessuten som et resultat av hans konvertering. Jeg holder det for svært usannsynlig at hun skulle være en reell konvertitt med mindre han også er det.
Prost Kristin Moen Saxegaard overbeviste mindretallet
Prosten i Ringerike Prosti, Kristin Moen Saxegaard, la fram en troverdig redegjørelse som mindretallet i Høyesterett la vekt på:
- Kristin Moen Saxegaard er prost i Ringerike prosti. Hun har i forklaringene for Høyesterett redegjort for Den norske kirkes håndtering av konvertittsaker og sitt eget syn på utfordringene knyttet til slike saker.
Slik jeg ser det, bygger forklaringene hennes på et gjennomtenkt syn på spørsmål om konvertering generelt og på om dette har skjedd i denne saken spesielt. Forklaringene styrkes av at hun har reflektert tillitvekkende både over muligheten for at ekteparet A og Bs påberopte konvertering bare er av strategisk art, og over at hun selv etter hvert har fått et personlig forhold til dem gjennom familiens opphold i kirkeasyl.
Kristin Moen Saxegaard har fulgt familien tett i lang tid, og jeg mener hun med sin kompetanse har særlige forutsetninger for å bedømme ektefellenes reelle religiøse tro. Av forklaringene hennes fremgår det at hun over lang tid har hatt jevnlige samtaler med A om tro og overbevisning.
Hun har forklart at han har et reflektert forhold til religion, og at dette vises både gjennom familiens livsførsel og hans tro. Kristin Moen Saxegaard har forklart at også B tar aktivt del i kristne aktiviteter og samtaler.
Etter mitt syn er det som fremkommer av Kristin Moen Saxegaards forklaringer, forenelig med hva som kommer til uttrykk i forvaltningssamtalene med ektefellene. Jeg peker her på at evnen til refleksjon vil variere fra person til person, og at muligheten for å få frem nyanser kan avhenge av spørsmålene som blir stilt. For så vidt gjelder B, er jeg av den oppfatning at hennes refleksjoner rundt kvinnens rolle i islam og i kristendommen som del av bakgrunnen for konverteringen, viser et bevisst forhold til trosspørsmål. Med hennes bakgrunn er det ikke like naturlig å skille mellom religion, kultur og levemåte.
Det fremgår av forklaringene at Kristin Moen Saxegaard fester lit til A og Bs asylhistorie. I denne saken kan jeg ikke se at det svekker hennes oppfatning av deres tro, som er basert på egne observasjoner fra 2018 og fremover. Jeg tilføyer at hun innledningsvis var noe mer forbeholden i sine uttalelser, ettersom hun da ikke hadde det erfaringsgrunnlaget som hun senere opparbeidet
seg.
