Det finnes mange og populære stereotyper om oppførselen til ulike hunderaser, som golden retrievere, pudler eller schnauzere. Men disse stereotypene støttes ikke av vitenskapen.
En ny studie fastslår at det er stor atferdsvariasjon innen hver rase.
– Når alt kommer til alt, er hver hund et selvstendig individ, sier en av forfatterne bak studien, genetiker Elinor Karlsson ved University of Massachusetts.
Karlsson sier at eiere elsker å snakke om deres hunders personlighet, og bare ved å ta en kort tur innom en hundepark i New York blir dette bekreftet:
Elizabeth Kelly hevder at hennes engelske springer spaniel er vennlig, men at hun også oppfører seg som en biedronning, matriarken som lever rolige dager mens andre jobber.
Suly Ortiz beskriver sin gule labrador som utrolig rolig, lat og litt engstelig, mens Rachel Kims blandingshund har mange forskjellige hunders personlighetstrekk – men er svært avhengig av og kjærlig mot henne og mannen, og ganske mistenksom overfor andre mennesker og hunder.
En lidenskap
Spør du hundeeiere om deres hunders personlighet, bør du ha tålmodighet. Entusiasmen og behovet for å fortelle detaljene om væremåte og lynne er ofte svært stor.
Dyreeiernes store lidenskap inspirerte Karlsson til å forske på temaet. Hun ville forsøke å finne ut i hvilken grad atferdsmønstre er arvet – og i hvilken grad man kan si at ulike hunderaser har sin spesielle og forutsigbare atferd.
Og hun fant at selv om fysiske egenskaper – som en greyhounds lange bein eller dalmatiners flekker er arvelig, kan man ikke si at rasene gir forutsigbarhet for et individs personlighet. Forskerstudien ble nylig offentliggjort i tidsskriftet Science.
For å undersøke hvordan genetikken stemmer overens med rasens egenskaper, sekvenserte forskerne DNA fra mer enn 2.000 renrasede hunder og blandingshunder.
Disse dataene, kombinert med eierundersøkelser, ble brukt til å kartlegge gener som ofte knyttes til atferdsmessige og fysiske egenskaper.
De intervjuet over 18.000 hundeeiere og analyserte genomene til rundt 2.150 av hundene deres for å se etter mønstre. Forskerne gjennomførte dermed den største undersøkelsen på området hittil.
Et visst genetisk grunnlag
Forskerne fant ut at noe atferd – som å bjeffe eller ule, gjøre stand eller vise vennlighet overfor fremmede mennesker – har et visst genetisk grunnlag. Men at arven ikke nødvendigvis overføres langs raselinjene. De fant at selv om mange av de fysiske egenskapene er knyttet til rase, varierer individets atferd mye. For eksempel fant de golden retrievere som ikke apporterte, forteller medforfatter Kathryn Lord. Hun er som Karlsson ekspert på dyreatferd.
Forskerne mener derfor at informasjon om en hunderase egner seg dårlig som veileder for et individs atferd, og bør derfor ikke tillegges for stor vekt når man skal bestemme seg for valg av rase.
Noen raser, som huskyer, kan vise en større tendens til å ule. Men mange av disse hundene gjør det ikke, gikk det fram av både eierundersøkelsen og genetiske data.
Forskerne kunne heller ikke finne noe genetisk grunnlag for aggressiv atferd eller en spesiell kobling til spesifikke raser.
– Sammenhengen mellom hundeatferd og hunderase er mye mindre enn de fleste forventet, sier genetiker Jeff Kidd ved University of Michigan. Han deltok ikke selv i forskningen.
Menneskets beste venn
Hunden ble menneskehetens beste venn for mer enn 14.000 år siden. Hunden er det eneste dyret som ble domestisert før jordbruket kom.
Men konseptet med hunderaser er mye nyere. På 1800-tallet oppsto begrepet hunderaser og organisert raseavl med stambokføring, utstillinger og prøver. Man begynte en bevisst avl på hunder for å oppnå spesielle fysiske egenskaper.
I dag finnes det rundt 450 hunderaser, hvorav litt over 250 er registrert i Norge.
Og størrelsen og utseende varierer altså voldsomt, som for eksempel en Chihuahua mot en Grand Danois eller en kinesisk nakenhund mot en tykkpelset leonberger. Men lynnet, det varierer altså veldig fra individ til individ.
