Derfor er det Joachim Nielsen-låter tolket helt nedpå Trond Granlund byr på når han nå kommer med ny plate. Den heter «Sanger jeg lærte av Jokke».

Allerede har Granlunds tolkning av «Verdiløse menn», sluppet som singel, blitt godt mottatt. Det overrasker dels musikerveteranen – som sier han ikke er bortskjemt med å få musikkutgivelsene sine anmeldt i senere tid, eller bli sett.

– Jeg føler det som om bransjen irriterer seg litt over at jeg er med ennå. Ting jeg gjør, ville slått an om jeg hadde vært yngre, hevder han i et litt mørkere øyeblikk. Før han lysere legger til:

– Du fortsetter jo så lenge du står på beina! Det er dette draget etter å uttrykke deg, hvor du ikke blir hel uten å gjøre dette.

Jokke-platen laget Trond Granlund i koronatiden for å holde motet oppe i bandet sitt. De brukte tiden på å prøve ut mye forskjellig, demonstrerer han på gitaren han plukker ned fra stueveggen; ulike akkorder, eller å legge sangene fra dur til moll.

– Jeg liker den melankolske greia så godt. Det har jeg alltid gjort.

Sårt og langsomt

– Jeg tror folk vil høre mye mer på tekstene, på hvor såre de er, sier Granlund om den lugne måten han tolker Jokkes sanger på. Hans favorittversjon av «Verdiløse menn» er rene sørgemarsjen, en sorgtung elegi over mennene ingen vil ha. Dette var slik Granlund først spilte inn Jokke-klassikeren, før han innså at en noe raskere versjon ville gå mer hjem – så det ble singelversjonen.

– Jokke hadde mange tøffe tekster og en god meloditeft; 1960-tallsinspirert à la The Kinks, men gjort med 1970-tallets punkattityd. Men der Jokke la sangene høyt og nesten skrek, la jeg dem så lavt jeg kunne, sier Granlund, som ikke alltid var like begeistret for Jokkes låter da han fremdeles var blant oss.

– Jeg var litt ferdig med det aggressive uttrykket selv om jeg syntes han var genial, sier Granlund og nevner egne favoritter som «Aldri stol på en fyllik», «Byromanse» og «Ingen har skylda». Men han fikk øynene opp da han måtte lære sønnen Tommy å spille gitar og junior ville gjøre Jokke.

John Wayne på VHS

Trond Granlund tenkte på Oslo-rockeren da han skulle spille inn Bjølsen Valsemølle-låten «Vaterlands bru» som duett. Det skjedde på Granlunds første norskspråklige fullengder, «Tida er'e ingen som kan snu» fra 1995.

– Jeg ringte ham og så tok jeg en tur. Vi ble litt kompiser, og var kanskje i ferd med å få et vennskap. Vi møttes et par ganger i måneden i nesten ett år. Likte de samme gamle cowboyfilmene med John Wayne på VHS; jeg har noen av dem jeg lånte fremdeles. Det er litt rart å tenke på i dag, sier Trond Granlund.

Det var også Jokke som foreslo at de to skulle gjøre en duett til. De spilte inn «Ut av byen» i desember 1995, men den kom ikke med på platen. Jokke ga den ut selv tre år senere. Nå har Granlund plukket fram den gamle råmiksen – fordi masterteipen er blitt borte – og tok den med som bonusspor på «Sanger jeg lærte av Jokke».

– Jeg gjør hans låter som meg i dag, sier han.

Arven etter moren

Og på en måte er «Ut av byen» litt tankevekkende, der Jokke synger om all snømåkingen og «all den såinga av frø hvert jævla år». For Trond Granlund bor på landet, iallfall Lørenskog, i hus med veranda og hage.

– Det gikk mest i fyll for Joakim det året vi møttes, sier Trond Granlund. Jokke gikk over til tyngre ting, konstaterer Granlund og «er fornøyd» med at han selv klarte seg. For som unggutt sniffet han og prøvde hasj. Støkken kom da han og bestekameraten dro til Danmark for å feste, og hasjrøykingen ga dem en bad tripp.

– Vi satt der og stirret på hverandre og trodde vi skulle ta livet av hverandre. Jeg fikk en lærepenge og sluttet, turte aldri mer. Jo, kanskje et trekk eller to i selskap, retter han på seg selv. Trond Granlund tror det skyldes arven etter moren – som tross i at hun var bitte liten, «var supersterk».

– Faren min var periodealkoholiker. Han burde jo vært artist, det sa alle – de trodde han skulle bli stjerne. Men da han vokste opp het det «få deg en ordentlig jobb». Han jobbet på møbelsnekkerfabrikk og fikk utløp gjennom å drikking. Jeg fikk det ut fordi jeg slapp å tvinge meg inn i noen 8-4-jobb. Du får ut mye som musiker – både aggresjoner og følelser.

Ikke «Hver gang vi møtes»

Trond Granlund anno 2022 sier han prøver å gjøre utgivelser som betyr noe. Han vil legge igjen noe etter seg. Han rangerer «Sanger jeg lærte av faren min», skillingsviseplaten fra 2010 der faren Rolf medvirket, som sin viktigste. Jokke-platen kaller han «det beste jeg har fått til musikalsk, slik jeg liker det».

– Jeg spiller ikke det jeg har solgt mye av. Jeg er ikke der i dag. Derfor er jeg ikke interessert i å være med på «Hver gang vi møtes» heller. Jeg passer ikke inn der, jeg kan ikke sitte der og høre på andre synge låter jeg selv ikke har et forhold til lenger, sier Granlund ærlig – og sikter til 1980-tallsskivene sine.

Et knippe engelskspråklige plater, produsert av krefter som Georg Keller og Marius Müller og som gikk rett inn på VG-listen. En av dem, «Pleasant Surprise», innbragte Spellemannprisen som 41 år senere står på høyttaleren i sofakroken.

– På 80-tallet var jeg ikke fri, da var det plateselskapet som styrte. Men de hadde rett – det var da jeg solgte mest. Jeg var en umoden 30-åring, ja, men jeg var også ulykkelig som artist. Jeg solgte 50.000 og spilte for tusener. Jeg ble et helt annet menneske av det, var så kjekkas på tiden rundt «Drifter». Tre-fire år senere ble jeg meg selv igjen, sier Trond Granlund og legger til:

– Jeg er glad for at jeg kom meg ned igjen